Gledesdreperne

Av Torgeir Høien - 19.des.2006 @ 15:37 - Kommentér

Ikke tro på alt du hører om norsk økonomi.

 

Nå tytes vi ørene fulle fra lek og lærd om at økonomien er nær kokepunktet, at arbeidsmarkedet er overopphetet, og at kongedømmet marsjerer taktfast mot stupet om ikke renten raskt settes opp, lønnsveksten holdes nede, investeringene bremses og forbruket stagges.  

 

Sannheten er at det går meget bra med norsk økonomi, og det samtidig med at prisene stiger langt mindre enn normalt. Nasjonens samlede inntekt har de siste to årene voks med kinesiske dimensjoner, mens prisveksten i mange år har vært nede på sveitsisk nivå. Vi er en salig samfunnsøkonomisk situasjon med høy vekst, lav inflasjon og lave renter. Og det er ingen som helst grunn til å male fanden på veggen.

 

Vi kan glede oss
”Hver gledesstund på jord betales skal med sorg”, nynner den puritanske norske folkesjelen. Men det finnes ikke noen som helst grunn til at vi ikke kan glede oss over velstanden og ta ut noe av inntektsveksten i form av høyere forbruk. De mange sjeføkonomenes apokalyptiske formaninger minner mer og mer om bedehusets fordums svovelpredikanter. Synden har kommet inn i verden i form av tosifret kredittvekst.

 

Det er ikke hold i oppfatningen om at grunnlaget for de dårlige tidene er å finne i de gode tidene. På et eller annet tidspunkt vil selvsagt konjunkturene snu, men det har ikke noe med at det svinger så det suser av økonomien nå. Like lite som det elendige været vi hadde i Stavanger i høst var værgudenes takk for sist for at vi satte pris på det herlige sommerværet.  

 

Årsakene til velstandsøkningen er en kombinasjon av hjemlige og globale forhold.


Mer effektiv 

De siste 15 årene har norsk økonomi blitt mye mer effektiv. Hver time vi jobber gir 50 prosent mer i verdiskapning enn i 1990 Hvorfor? Litt fordi vi har flere og bedre maskiner som hjelper oss med å få jobben unna, men mest fordi tusenvis av forretningsmenn, med ny teknologi for hånden og i tøff konkurranse med bedrifter nært og fjernt, har snudd fullstendig opp ned på en lang rekke bedrifter og hele næringer. Dette har gitt norsk økonomi en effektivitetsmessig ansiktsløftning som vi knapt har sett maken til.

 

Effektivitetsvekst er som manna fra himmelen. Det gir oss ekstra velferd uten kostnad i form av svette eller forsakelse av forbruk. Økonomien har nå i over et tiår vokst raskere på økt effektivitet alene enn hva mange har trodd var nasjonens offisielle økonomiske fartsgrense. 


Import ned - eksport opp  

I tillegg har de gode tidene mye å gjøre med at vi får så mye billige varer fra utlandet, mens vi sender ut varer som blir stadig mer verdifulle. Importprisene har gått ned, og eksportprisene har gått opp. Det er ikke bare snakk om at et oljefat kan byttes mot enda flere importgoder. Også tradisjonelle eksportbedrifter har dratt fordeler av høyere verdensmarkedspriser. Årsaken til bedringen i bytteforholdet er at vi har en smal næringsstruktur som er godt tilpasset intensivert internasjonal arbeidsdeling og global høykonjunktur.

 

Høy vekst i produktivitet og en kraftig forbedring av bytteforholdet har i neste omgang stimulert produksjon, arbeidsinnsats og investeringer. Samtidig har husholdningene oppjustert anslaget på fremtidig disponibel inntekt, og dette har gitt et løft i det private forbruket og økt investeringene i varige konsumgoder som boliger.

 

Julefeiringen synes å få et ekstra kommersielt preg i år. Det er i hvert fall ikke noen grunn til å begrense julens materielle gleder av hensyn til nasjonalregnskapet.

  

 

 

Hva er Gjedrems jobb?

Av Torgeir Høien - 29.sep.2006 @ 14:50 - Kommentér
Det er ingen tvil om at Svein Gjedrem har gjort og gjør en svært bra jobb som sentralbanksjef. Men noen ganger blir det totalt misforstått hva hans dyktighet består i.

På torsdag hyllet Dagens Næringsliv (DN) Gjedrem på lederplass fordi «han gjør det som han synes er fornuftig uansett om regjeringen har gitt ham i oppdrag å stabilisere valutakursen eller holde inflasjonen på 2,5 prosent». DN skriver at «Gjedrem har styrt etter det overordnede målet for pengepolitikken, nemlig stabil produksjon og sysselsetting» og avisen føyer til at dette «har vært bra for Norge, og det [stabil produksjon og sysselsetting] også burde vært Norges Banks operative mål».

 

Ugjenkjennelig
Jeg tror ikke Svein Gjedrem vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen. Verken i periodene fra Svein Gjedrem tiltrådte som sentralbanksjef i januar 1999 til inflasjonsmålet kom i mars 2001 eller etter at regjeringen ga Norges Bank et operativt mål om 2,5 prosent inflasjon over tid, har Norges Bank i praksis hatt som målsetning å stabilisere produksjon og sysselsetting.

Hovedfokuset har hele tiden vært på inflasjonen og inflasjonsutsiktene. Om dette har Gjedrem, senest på pressekonferansen etter onsdagens rentemøte, vært så krystallklar at det er vanskelig å forstå at DN ikke har fått det med seg.

 

Det er riktig at Norges Bank også tar hensyn til den realøkonomiske utviklingen, og tillegger dette en viss selvstendig betydning utover produksjonen og sysselsettingens innvirkning på fremtidig prisutvikling. Men dette betyr ikke at hensynet til faktisk og forventet inflasjon kommer i annen rekke etter at sentralbanken først har vurdert om styringsrenten er tilpasset den realøkonomiske situasjonen. Norge Bank prøver kun å ta hensyn til realøkonomien i den grad det ikke går utover troverdigheten til det operative målet om inflasjon over tid på 2,5 prosent per år.


Praksis fra 70-tallet
Moderne pengepolitisk praksis, som Norges Bank utøver etter beste evne, og som de i sin kommunikasjon om er prisverdig klare, er i stor grad tuftet på erfaringer fra 70-og 80-tallet. Det var en turbulent økonomisk periode, men lav gjennomsnittlig vekst, hvor svært mange sentralbanker lot være å forankre de langsiktige inflasjonsforventningene ved å stadig å jakte etter kortsiktige realøkonomiske målsetninger. Samtidig som de i stor grad skjøv i fra seg ansvaret for den høye inflasjonen. Etter hvert vokste det frem en erkjennelse av at kun sentralbankene kan ha ansvaret for inflasjonen, og at det beste bidraget pengepolitikken kan gi til en god realøkonomisk utvikling er lav og stabil inflasjon.

 

Vil rive bort teppet
Det ville vært svært uheldig om Norges Bank hadde fått realøkonomisk stabilitet som et operativt mandat. Da hadde man revet bort økonomiens stabile nominelle bakteppe, og etter hvert ville pengepolitikken i seg selv vært en kilde til realøkonomisk ustabilitet. Det lar seg heller ikke gjøre i praksis å finstyre realøkonomien.

Anslagene på produksjonsgapet – et teoretisk mål på hvor høyt faktisk BNP er i forhold til hva som anses som trend-BNP – er beheftet med stor usikkerhet. Det er vrient å anslå trendeveksten i realtid, og det er ofte man ikke vet hvor høy den løpende produksjonen faktisk er. (Nasjonalregnskapstallene revideres.) Også ledighetsstatistikken kan sprike alt etter hvilket mål man bruker, og det er stor usikkerhet om fleksibiliteten i arbeidsmarkedet.

 

Det er heller ikke ønskelig å få jevnet ut alle konjunktursvingningene. Aggregerte økonomiske data, som BNP, investering og sysselsetting, reflekterer husholdningers og bedrifters beste tilpasning til skiftende forutsetninger. Det trenger ikke være markedssvikt som er årsaken til at realøkonomien går i bølger. Konjunkturbølger gjenspeiler ofte at rammevilkårene for økonomisk virksomhet har endret seg. En stadig kime til slike nye impulser i norsk økonomi, er et skiftende bytteforhold overfor utlandet. Ustabilitet i vekst og sysselsetting er derfor ikke nødvendigvis samfunnsøkonomisk suboptimalt.

 

Unødvendig realøkonomisk volatilitet har ofte sitt utspring i politikkfeil. Slike politikkfeil som ble begått fra sentralbankenes side på 70- og 80-tallet, da høy og variabel inflasjon forstyrret prissystemet, og ga en periode både med lav produktivitetsvekst og ekstra store svingninger i produksjon og sysselsetting.

 

Gjedrem er en fornuftig mann. Så fornuftig at han skjønner at en regel som binder ham til å sørge for lav og stabil inflasjon er Norges Banks beste bidrag til vekst og sysselsetting.


Gir lavere ledighet økt inflasjon?

Av Torgeir Høien - 28.aug.2006 @ 14:03 - Kommentér
Statistisk sentralbyrå (SSB) opplyste på fredag at arbeidsledigheten hadde falt til 3,2 prosent i juni. Det er 0,3 prosentpoeng lavere enn i mai, og et større fall enn analytikerne hadde forventet. Dermed gikk FRA-rentene opp noen basispunkter. Pengemarkedet la til grunn økt sjanse for litt større aggressivitet fra Norges Bank sin side.

 

Overopphetet økonomi
Sentralbanken har gitt tydelig beskjed om at høy vekst og avtagende ledighet drar i retning av høyere styringsrente. Norges Bank er bekymret for at hvis ikke sysselsettingsveksten bremses, så vil inflasjonen over tid tilta mer enn ønskelig. Det er først og fremst det man har i tankene når det hevdes at økonomien holder på å bli «overopphetet».

 

Denne ideen om at det er en nær årssaksammenheng mellom ledighet og inflasjon, baserer seg i stor grad på internasjonale empiriske studier fra slutten av 50-tallet og fremover. De syntes å påvise en tett invers kobling mellom de to variablene: Desto lavere ledighet, desto høyere inflasjon.

 

Det vil si, økonomene gikk raskt over til å hevde at det kun var på kort sikt at man kunne observere en slik Philllipskurve, som det ble hetende. På lengre sikt syntes inflasjonen mer eller mindre å være uavhengig av ledigheten.

 

Norsk Phillipskurve?
Hvordan stiller det seg med Phillipskurven i Norge? Jeg har sett litt på ledighets- og inflasjonstall fra 1948 og fremover.

I perioden 1948 til 1980 er det ikke noen Phillipskurve å spore, verken på lang og kort sikt.

Grafikk1
Inflasjonen er årsveksten i KPI, ledigheten er registrert ledighet ved arbeidskontorene i prosent av arbeidsstyrken. Kilder: SSB og Aetat.

 

I hele denne perioden var ledigheten svært lav. Med unntak av 1957 og 1958 lå den tett rundt én prosent. Den blå regresjonslinjen, som snapper opp en eventuell samvariasjon mellom ledighet og inflasjon i hele perioden, er så godt som loddrett.

 

Ledigheten er for eksempel omtrent den samme i 1951 som i 1948, selv om inflasjonen steg fra -1,2 prosent til 15,4 prosent. Heller ikke på kort sikt synes det å være noen tradisjonell Phillipseffekt i observasjonene. Inflasjonen sank litt fra 1956 til 1957 da ledigheten økte til 2,3 prosent. Men inflasjonen fortsatte å synke frem til 1960, samtidig med at ledigheten trakk seg tilbake til gjennomsnittet i denne perioden.

 

Fra 1980 til 1993, derimot, var det en empirisk sammenheng mellom ledighet og inflasjon.

Grafikk2
Som mål på inflasjonen har jeg brukt årsveksten i KPI-JAE («kjerneinflasjonen») som er tilgjengelig fra 1980 og fremover. Ledigheten er målt på samme måte som ovenfor. Kilder: Norges Bank og Aetat.

 

 

Regresjonslinjen viser en klar omvendt sammenheng mellom ledighet og inflasjon i perioden. Også dynamikken på kort sikt er stort sett i tråd med lærebøkenes stiliserte Phillipskurve, spesielt den kraftige økningen i ledighet fra 1987 til 1993 i en periode hvor inflasjonen faller. Ett unntak er utviklingen fra 1983 til 1985, da både ledigheten og inflasjonen avtok med et par prosentpoeng. Samvariasjon sier i seg selv ikke noe om årsakssammenhengen. Er det strammere arbeidsmarked som presser opp inflasjonen, eller er det økt inflasjon som gir lavere ledighet? Men den empirisk regulariteten gir støtte til hypotesen om at lav ledighet gir økt prispress. Fra 1980 til1993.

 

Fra 1993 forsvinner Phillipskurven nesten helt ut av bildet igjen.

Grafikk3

Ledighetstallene er hentet fra SSBs arbeidskraftundersøkelse, som det ble referert til innledningsvis (tall fra Aetat gir samme mønster.) Ledigheten i 2006 er gjennomsnittet fra januar til juni, inflasjonen i 2006 er gjennomsnittet av årsveksten i KPI-JAE fra januar til juli. Kilder: SSB og Norges Bank.

 

Regresjonslinjen viser svært liten sammenheng mellom ledighet og inflasjon de siste 13 årene. Gjennom hele perioden har inflasjonen vært lav og rimelig stabil, mens ledigheten har variert mellom tre og seks prosent. Med unntak av perioden fra 1996 til 1998, oppfører heller ikke den kortsiktige Phillipskurven seg som på 80-tallet. Fra 1993 til 1996 faller ledighet og inflasjonen, noe som også har vært tilfelle de to siste årene. Og fra 1999 til 2002 økte ledigheten med ett prosentpoeng uten at inflasjonen endret seg.


Ikke engang som Pluto
Slik jeg ser det, er det ikke noen Phillipskurve i tradisjonell forstand å snakke om i norsk økonomi. Bortsett fra på 80-tallet, er det ikke noen stabil invers sammenheng av betydning mellom ledighet og inflasjon. De kortsiktige Philipskurvene har ikke noe identifiserbart mønster. Man kan ikke si at det systematisk er slik at hvis ledigheten går ned, så stiger inflasjonen. Likt så ofte skjer det motsatte. Om viktige empiriske regulariteter i norsk økonomi var planeter, ville Phillipskurven knapt vært Pluto.   

 

Hva betyr så dette? Egentlig ikke noe annet enn at man ikke kan henvise til rene data for ledighet og inflasjon som støtte for oppfatningen om at norsk økonomi nå holder på å bli «overopphetet».

 

Argumentet om at fallende ledighet gjør det nødvendig å sette opp renten for å holde nede inflasjonen, må hente empirisk støtte andre steder enn i Phillipskurven.


USA ikke i ruin

Av Torgeir Høien - 31.jul.2006 @ 14:43 - Kommentér
Det er liten grunn til å bekymre seg for det amerikanske driftsunderskuddet. 

USA har i mange år hatt store driftsunderskudd overfor utlandet. Mange oppfatter dette som et stort problem. Financial Times spaltisten Martin Wolf skrev for et par år siden at «the US is on the comfortable path to ruin». Siden har underskuddet økt. Slik jeg, og en del andre økonomer ser det, er det imidlertid liten grunn til å bekymre seg for det amerikanske driftsunderskuddet.


Fall i gjeld 

Det er ikke plass til å gå inn på alle problemstillingene her. Men jeg vil poengtere ett forhold: Det er ikke slik at det amerikanske driftsunderskuddet fører til akselererende utenlandsgjeld. Nye tall som kom i juli bekrefter at som andel av BNP har USAs netto utenlandsgjeld vært svakt fallende de siste årene.

 

Først litt semantikk: Å snakke om «utenlandsgjeld» er egentlig misvisende. Det man summerer opp, og som formelt kalles netto internasjonal investeringsposisjon (NIIP), er hva innlendinger eier av kapital i utlandet minus hva utlendinger eier av kapital i innlandet. Kun deler av dette er gjeld i juridisk forstand.

 

Ved utgangen av 2004 var USAs NIIP -2,5 billioner dollar. Samme år var amerikansk BNP på 11,7 billioner dollar. Ved utgangen av 2005 var NIIP -2,5 billioner dollar. Fjorårets amerikanske BNP kom inn på 12,5 billioner dollar. Målt i forhold til BNP sank derfor absoluttverdien av NIIP fra 20,9 prosent i 2004 til 20,3 prosent i 2005.


Økende underskudd 

Og dette har vært trenden de siste årene. Som andel av BNP er absoluttverdien av USAs NIIP lavere nå enn den var i 2001.  

 Samtidig har driftsunderskuddene målt som andel av BNP har økt jevnt og trutt, og utgjorde 6,3 prosent av BNP i 2005 (Se figuren). Hva er det som skjer? 

Driftsbalanse og NIIP
  

 

Et driftsunderskudd betyr at innenlandsk forbruk og investering er høyere enn innenlandsk inntekt. Differansen dekkes av netto kapitalimport. Alt annet like vil derfor et driftsunderskudd gi en tilsvarende reduksjon i NIIP. 

Men alt annet er ikke like.

 

Kapitalgevinster
I tillegg til driftsunderskuddet fanger endringen i NIIP også opp kapitalgevinster på internasjonale plasseringer, det vil si verdistigningen på aktiva og passiva. De siste årene har gevinstene favorisert aktivasiden i USAs internasjonale investeringsposisjon (IIP).

 Globalisering av kapitalmarkedene og investorers ønske om å diversifisere porteføljene har blåst opp bruttobeløpene på aktiva og passivasiden av IIP. USA hadde fordringer og «gjeld» tilsvarende henholdsvis 89 og 109 prosent av BNP ved utgangen av 2005. Dermed får valutakurssvingninger og kursendringer på aksjer og obligasjoner stor betydning for nettoen, dvs. NIIP. 

USAs kapitalgevinster skyldes en blanding av valutakurseffekter og rene priseffekter.


Kursgevinster viktige

I 2003 og 2004 svekket dollaren seg. Siden det meste av «utenlandsgjelden» er denominert i dollar, mens de fleste amerikanske internasjonale aktiva er i annen valuta, ga dette isolert sett en økning in USAs NIIP.

 

Men også rene kursgevinster spiller en stor rolle. I 2005 styrket dollaren seg, allikevel visket kapitalgevinster ut 86 prosent av driftsunderskuddets effekt på NIIP.   

 

Studier viser at amerikanere typisk henter hjem langt større kapitalinntekter (utbytte, renter og kapitalgevinster) på utenlandske aktiva enn de fleste andre land.

 

I tillegg til valutakurseffekter skyldes dette en blanding av at amerikanerne har en annen sammensetning av sin utenlandsportefølje (en større andel aksjer og flere direkteinvesteringer) og at amerikanerne får bedre avkastning på sine investeringer.

 

Fordelene forsvinner ikke
Årsaken til begge deler er trolig at USA høster frukter av å ha en så velutbygde finansielle infrastruktur.

 

Det er liten grunn til å tro at disse fordelene vil fordufte med det første. Hvis ikke dollaren skulle styrke seg betraktelig, er det derfor grunn til å tro at USAs NIIP fortsatt vil ha en betraktelig mer moderat utvikling enn driftsunderskuddene skulle tilsi.

 

Sagt på en annen måte: Om nasjonalregnskapsstatistikere inkluderte kapitalgevinster i sitt inntektsbegrep, ville driftsunderskuddet – forskjellen på samlet inntekt og utgifter til forbruk og investering – for USAs del ha vært mye lavere de siste årene. Og utsiktene til fremtidige driftsunderskudd ditto mer moderate.


 Målt driftsunderskudd er av mye mindre betydning enn mange later til å tro.

Med produktiviteten som fiende

Av Torgeir Høien - 03.jul.2006 @ 09:07 - Kommentér
Paradoksalt, men sant: Desto mer produktiv norsk økonomi er, desto fattigere blir staten. Det er kanskje hovedutfordringen til den oljesmurte velferdsstaten.

 Opium for politikerne
Oljepengene er opium for politikerne. Frem til midten av 90-tallet brukte politikerne oljepenger som småbarn snoper opp ukepenger. Nå har de hevet blikket fra de årlige budsjettene og ser at det er behov for oljepenger også i fremtiden. Men selv et voluminøst oljefond – fra i fjor villedende markedsført med det departementalt kjedelige navnet «Staten pensjonsfond – utland» – vil ikke strekke til i forhold til alle løftene om fremtidig utbetalinger velferdsstaten har tatt på seg.

Det gjøres to lure knep når politikerne skal få det til å se ut som om statsfinansene er sunne i det lange løp:

For det første antas det at ressursinnsats og dekningsgrad per bruker av offentlige tjenester kan holdes konstant i uoverskuelig fremtid. Dette er i strid med erfaringen de siste tiårene, og betyr i praksis at kvaliteten på undervisning, helsestell og andre tjenester som ytes av stat og kommuner vil falle relativt til kvaliteten på tjenester som kjøpes privat. Det er liten grunn til å tro at det er en slik utvikling politikerne ser for seg når de lover økt offentlig velferd fra vugge til grav i evig tid.  

For det andre legges det til grunn av produktivitetsveksten i næringslivet vil bli svært lav fremover. Typisk antas det at effektivitetsveksten i fremtiden kun er litt over halvparten av hva den har vært det siste tiåret. Fra midten av 90-tallet har det vært en årlig økning i produktiviteten på nesten 3 prosent. I fremskrivninger av statens finanser legges det som regel til grunn en produktivitetsvekst på ca. 1,5 prosent. Og men lav produktivitetsvekst blir det lettere å finansiere offentlige utgifter.


Trussel mot statsfinansene
Det er paradoksalt at høy produktivitetsvekst, som er kilden til vedvarende velstandutvikling, kan fremstå som en trussel mot statsfinansene. Men det er en realitet, og det skyldes to forhold.

Høyere produktivitetsvekst betyr høyere vekst i offentlige utgifter, og høyere produktivitetsvekst betyr at oljepengene relativt sett får mindre betydning som offentlig inntektskilde.

Hvordan henger dette sammen?

Høy produktivitetsvekst i privat sektor betyr høy lønnsvekst, både fordi bedriftene har råd til å betale stadig mer for arbeidskraften og fordi bedriftene må overby hverandre for å få tak i nok arbeidskraft. Siden private og offentlige arbeidsgivere i det lange løp konkurrerer om den samme arbeidskraften, betyr dette at også offentlig sektor må ut på banen og tilby stadig bedre lønnsbetingelser. Dette på tross av at effektiviteten i stat og kommuner over tid har vist seg å vokse lavere enn i private bedrifter. I tillegg: siden de fleste offentlige trygder og subsidier til privat sektor direkte eller indirekte er indeksert til lønnsnivået, vil høyere produktivitetsvekst også gi større vekst i overføringene.

 

Tynn oljeglasur
Oljefondet, unnskyld «Statens pensjonsfond – utland», har vokst seg stort. Og betydelig større vil det bli hvis dagens oljepriser vedvarer og politikerne forholder seg til handlingsregelen. Men når oljealderen når endetiden, vil oljefondet slutte å vokse. Da er det kun avkastningen som er tilgjengelig for politikernes sugerør. Og selv om avkastningen på en gitt kapitalmengde kan svinge litt fra år til år – og kanskje legge seg i et høyt leie om produktivitetsveksten globalt holder seg oppe – vil den utgjøre en mindre andel av inntektene i fastlandsøkonomien, desto raskere økonomien på fastlandet vokser.

Det betyr at avkastningen på fondet vil krympe relativt til statens utgifter. Olje som glasur på statsfinansene vil måtte smøres tynnere og tynnere.

Høyere produktivitetsvekst vil gi høyere vekst i skattegrunnlagene, men det kan ikke forhindre at det gapet mellom utgifter og skatteinntekter som oljepengene var tenkt å dekke der fremme øker i forhold til politikernes prognoser hvis produktivitetsveksten holder seg oppe på dagens nivå. Skattegrunnlagene vil ikke øke mer enn utgiftene, og dermed blir det et voksende gap mellom statens samlede inntekter og utgifter.


Siste olje
Det er ingen løsning på statsfinansenes langsiktige utfordring å øke skattesatsene ytterligere. Skattesatsene er allerede så høye at de langsiktig sett er hemmende på statens inntekstmuligheter.  

Det vil selvsagt hjelpe hvis man klarer å øke produktivitetsveksten i offentlig sektor, men her er det sannsynligvis lite å hente. I tillegg må derfor alle trygder og subsidier barberes, og staten må oppgi noen av sine tjenesteproduserende ambisjoner.

Fortsatt høy produktivitetsvekst i næringslivet er en samfunsøkonomisk velsignelse, men i det lange løp gir dødsstøtet til velferdsstaten slik vi kjenner den.

Oljefondet kan ikke bidra med annet enn den siste olje.


- Ta det rolig, Gjedrem

Av Torgeir Høien - 29.mai.2006 @ 08:30 - Kommentér
Svein Gjedrem må ta inn over seg at prisstigningen er milevis unna inflasjonsmålet. En renteheving på onsdag vil gi alt for aggressive pengepolitiske signaler.

Norges Bank fikk berettiget oppmerksomhet for innovativ og god kommunikasjon i fredagens Financial Times. Avisen roser banken for å publisere sin renteplan for de neste årene. Det hadde vært en liten pengepolitisk revolusjon ? med langt større forutsigbarhet og ro i finansmarkedene ? om Federal Reserve, Bank og Japan og den europeiske sentralbanken hadde lagt seg på Norges Banks linje. Markedet foretrekker klar tale fremfor tungetale.

Likevel råder det en viss usikkerhet om hva som skjer med renten på onsdag. Gjedrem har sagt at det vil komme en renteøkning til dette kvartalet, men han har latt det være åpent om tilstramningen ? som alle venter blir på 25 basispunkter ? kommer nå i mai eller om man venter til 29. juni.
Hovedstyret bør vente.

Det har vært strategien til Norges Bank i det siste å øke styringsrenten ?i små og ikke hyppige skritt?. Denne ordlyden har blitt fulgt opp med å heve styringsrenten samtidig med at banken legger frem en ny inflasjonsrapport. Det kommer ikke noen ny rapport på onsdag. En økning av renten denne uken vil derfor være et klart signal om at man skrur opp tempoet i rentesettingen fremover. Det blir hyppigere skritt. Pengemarkedet forventer en mer aggressiv strategi i inflasjonsrapporten 29. juni og den korte enden av rentekurven vil heve seg.
Men prisveksten rettferdiggjør ikke en mer aggressiv pengepolitikk.

Inflasjonen har på ingen måter overrasket på oppsiden siden Norges Bank publiserte sin forrige inflasjonsrapport. Trenden med svakt stigende inflasjon fra høsten 2004 ble brutt i fjor høst. Målt med årsveksten i konsumprisindeksen justert for avgiftsendringer og energivarer har inflasjonen falt fra 1,3 prosent i august til 0,8 prosent i april. Når prisveksten avtar fra et nivå som allerede ligger under det toleranseintervallet regjeringen har Norges Bank på +/- 1 prosentpoeng fra 2,5 prosent, taler dette for en økt aktsomhet ikke en økt aggressivitet.

For at Gjedrem skal lykkes med pengepolitikken i det lange løp, må han kunne spille ball med rimelig stabile inflasjonsforventninger. Så langt tyder alt på at dette har gått greit, selv om inflasjonen ikke har vært på målet siden sommeren 2002. Trolig skyldes dette at bankens ord og handlinger har fått folk til å forstå at innfrielse av inflasjonsmålet er jobb nummer én og de har tilpasset styringsrenten deretter. Raskere rentehevinger nå som kjerneinflasjonen igjen har falt, kan fort dytte forventningene ut på glattisen.

Det er heller ikke slik at den økonomiske utviklingen tilsier økt inflasjonspress litt lengre frem i tid. Bortsett fra en akselerasjon i energiprisene har det ikke vært noen markant økning i prisene hos handelspartnerne, og sterkere krone demper importprisveksten fremover. Samlet lønnvekst ser ut til å bli litt lavere enn Norges Bank forventet, og god produktivitetsvekst i næringslivet gjør at kostnadene per produsert enhet holdes nede. Lønningene ser ut til å øke litt i meste laget i offentlig sektor, men hvis det gir mindre vekst i offentlig sysselsetting, betyr det ikke så mye for kostnadsveksten på kort sikt. At offentlig grådighet kan gi uheldig presedens for fremtidige lønnoppgjør, bør Gjedrem gi uttrykk for i andre fora enn i Norges Banks hovedstyre.

Kjerneinflasjonen vil nok tikke opp etter hvert, men det er betinget av at Gjedrem har hvilepuls.

Første innlegg

Av Torgeir Høien - 05.mai.2006 @ 11:19 - Kommentér

Velkommen til min blogg!


Torgeir Høien

Torgeir Høien er porteføljeforvalter i Skagen Fondene med ansvar for pengemarkedsfondene Skagen Høyrente og Skagen Høyrente Institusjon. Han er utdannet magister i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo, og satt i hovedstyret i Norges Bank fra 1998 til 2002. Høien har vært seniorøkonom i Handelsbanken og administrerende direktør i undervisningsselskapet Sonans.

september 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
             
hits