Med produktiviteten som fiende

Av Torgeir Høien - 03.jul.2006 @ 09:07
Paradoksalt, men sant: Desto mer produktiv norsk økonomi er, desto fattigere blir staten. Det er kanskje hovedutfordringen til den oljesmurte velferdsstaten.

 Opium for politikerne
Oljepengene er opium for politikerne. Frem til midten av 90-tallet brukte politikerne oljepenger som småbarn snoper opp ukepenger. Nå har de hevet blikket fra de årlige budsjettene og ser at det er behov for oljepenger også i fremtiden. Men selv et voluminøst oljefond – fra i fjor villedende markedsført med det departementalt kjedelige navnet «Staten pensjonsfond – utland» – vil ikke strekke til i forhold til alle løftene om fremtidig utbetalinger velferdsstaten har tatt på seg.

Det gjøres to lure knep når politikerne skal få det til å se ut som om statsfinansene er sunne i det lange løp:

For det første antas det at ressursinnsats og dekningsgrad per bruker av offentlige tjenester kan holdes konstant i uoverskuelig fremtid. Dette er i strid med erfaringen de siste tiårene, og betyr i praksis at kvaliteten på undervisning, helsestell og andre tjenester som ytes av stat og kommuner vil falle relativt til kvaliteten på tjenester som kjøpes privat. Det er liten grunn til å tro at det er en slik utvikling politikerne ser for seg når de lover økt offentlig velferd fra vugge til grav i evig tid.  

For det andre legges det til grunn av produktivitetsveksten i næringslivet vil bli svært lav fremover. Typisk antas det at effektivitetsveksten i fremtiden kun er litt over halvparten av hva den har vært det siste tiåret. Fra midten av 90-tallet har det vært en årlig økning i produktiviteten på nesten 3 prosent. I fremskrivninger av statens finanser legges det som regel til grunn en produktivitetsvekst på ca. 1,5 prosent. Og men lav produktivitetsvekst blir det lettere å finansiere offentlige utgifter.


Trussel mot statsfinansene
Det er paradoksalt at høy produktivitetsvekst, som er kilden til vedvarende velstandutvikling, kan fremstå som en trussel mot statsfinansene. Men det er en realitet, og det skyldes to forhold.

Høyere produktivitetsvekst betyr høyere vekst i offentlige utgifter, og høyere produktivitetsvekst betyr at oljepengene relativt sett får mindre betydning som offentlig inntektskilde.

Hvordan henger dette sammen?

Høy produktivitetsvekst i privat sektor betyr høy lønnsvekst, både fordi bedriftene har råd til å betale stadig mer for arbeidskraften og fordi bedriftene må overby hverandre for å få tak i nok arbeidskraft. Siden private og offentlige arbeidsgivere i det lange løp konkurrerer om den samme arbeidskraften, betyr dette at også offentlig sektor må ut på banen og tilby stadig bedre lønnsbetingelser. Dette på tross av at effektiviteten i stat og kommuner over tid har vist seg å vokse lavere enn i private bedrifter. I tillegg: siden de fleste offentlige trygder og subsidier til privat sektor direkte eller indirekte er indeksert til lønnsnivået, vil høyere produktivitetsvekst også gi større vekst i overføringene.

 

Tynn oljeglasur
Oljefondet, unnskyld «Statens pensjonsfond – utland», har vokst seg stort. Og betydelig større vil det bli hvis dagens oljepriser vedvarer og politikerne forholder seg til handlingsregelen. Men når oljealderen når endetiden, vil oljefondet slutte å vokse. Da er det kun avkastningen som er tilgjengelig for politikernes sugerør. Og selv om avkastningen på en gitt kapitalmengde kan svinge litt fra år til år – og kanskje legge seg i et høyt leie om produktivitetsveksten globalt holder seg oppe – vil den utgjøre en mindre andel av inntektene i fastlandsøkonomien, desto raskere økonomien på fastlandet vokser.

Det betyr at avkastningen på fondet vil krympe relativt til statens utgifter. Olje som glasur på statsfinansene vil måtte smøres tynnere og tynnere.

Høyere produktivitetsvekst vil gi høyere vekst i skattegrunnlagene, men det kan ikke forhindre at det gapet mellom utgifter og skatteinntekter som oljepengene var tenkt å dekke der fremme øker i forhold til politikernes prognoser hvis produktivitetsveksten holder seg oppe på dagens nivå. Skattegrunnlagene vil ikke øke mer enn utgiftene, og dermed blir det et voksende gap mellom statens samlede inntekter og utgifter.


Siste olje
Det er ingen løsning på statsfinansenes langsiktige utfordring å øke skattesatsene ytterligere. Skattesatsene er allerede så høye at de langsiktig sett er hemmende på statens inntekstmuligheter.  

Det vil selvsagt hjelpe hvis man klarer å øke produktivitetsveksten i offentlig sektor, men her er det sannsynligvis lite å hente. I tillegg må derfor alle trygder og subsidier barberes, og staten må oppgi noen av sine tjenesteproduserende ambisjoner.

Fortsatt høy produktivitetsvekst i næringslivet er en samfunsøkonomisk velsignelse, men i det lange løp gir dødsstøtet til velferdsstaten slik vi kjenner den.

Oljefondet kan ikke bidra med annet enn den siste olje.


Kommentarer:
Postet av: ?

Blir da konklusjonen at det er samfunnets verdiskapning som må finansiere det offentlige forbruket i fremtiden også.

Effekten av oljefondet vil ikke vare uendelig.

03.jul.2006 @ 16:01
Postet av: Dag Svartdal

Mye sannhet i det du skriver, men jeg er ikke så sikker på at problemet er så stort som du sier. Vi vet begge at 10 talls andre viktige faktorer er utelatt fra dette "regnestykket" og som har mye å si både på produktivitet, lønn og statens inntekter.

Men det er en problemstilling som politikerne og fagfolk bør holde et øye med.

Hadde likt hvis du hadde noen tanker rundt hvordan dette kan løses. Ta gjerne med flere faktorer (selv om de ikke nevnes) uten at det blir en hovedoppgave i sammfunnsøkonomi.

15.jul.2006 @ 00:54
Postet av: Tomas Falstrøm

Dette var en usedvanlig god kommentar.

Men la oss få det hele ned på folkelig nivå:

Pappa Folket skiller ut to deler av gården til barna Olga Offentlig og Per Privat. Pappa Folket sier så at den som skjøtter sin forskutterte arv best, vil få hovedbølet og derved makten i bygda når han dør.

På sin del finner Olga Offentlig en oljekilde som hun umiddelbart blir rik av. Vel vitende om at hun ligger klart best an til å få hovedbølet, slår hun seg til ro med strikking og matlaging.

På Per Privats del er det ingen olje, så han arbeider hardt med å dyrke neper, holde struts, og sette opp vindmøller.

For at Olga skal vinne makten i bygda, må hun holde Per nede, eller i det minste gi Pappa Folket inntrykk av at han aldri kommer til å lykkes.


Vi har altså en institusjonalisert Jantemekanisme. Staten tjener på å holde det private nede. Selvfølgelig er det en motkraft i at staten bare kan leve på det privates nåde og må opprettholde. Men det forrykker balansen kunstig, og vi må forholde oss (dvs. investere)deretter.

27.jul.2006 @ 23:06

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/1566193

Torgeir Høien

Torgeir Høien er porteføljeforvalter i Skagen Fondene med ansvar for pengemarkedsfondene Skagen Høyrente og Skagen Høyrente Institusjon. Han er utdannet magister i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo, og satt i hovedstyret i Norges Bank fra 1998 til 2002. Høien har vært seniorøkonom i Handelsbanken og administrerende direktør i undervisningsselskapet Sonans.

hits